onsdag 1. oktober 2008

Dagbok for et hjerteinfarkt



De fleste begivenheter kan spores tilbake til en uteløsende årsak. Denne utløsende årsaken er gjerne en ganske uskyldig fotsoldat i spissen av en taus armé av tidligere større og mindre hendelser som sakte, men sikkert har marsjert mot punktet der det er for seint å snu - og det uunngåelige skjer.

I denne dagboka har jeg samlet opplevelser og tanker rundt hjerteinfarktet som helt uventet gav livet mitt en ny kurs en regntung vårkveld i 2008.

Smerter i mørket

Jeg satt foran PC-skjermen og bladde i boligannonser på nettstedet finn.no. Noen ganger spratt nye sider opp med en gang, andre ganger hang de seg opp i timeglasset. Irriterende tregt! Kom igjen, da! All ventingen og de hengende nettsidene fikk blodtrykket til å stige. Men jeg fortsatte på trass og presset meg videre. Bare en annonse til ...

Omsider hadde jeg fått nok, og reiste meg fra PC-pulten. Det var da jeg merket vondt i brystet. Først tolket jeg det som sur mage. Jeg gikk ned i kjøkkenet og helte i meg et glass melk. Det skulle nok nøytralisere magesyren, tenkte jeg. Men den dumpe sprengingen bak brystbeinet fortsatte. Jeg smurte meg to skiver med gulost og satte meg foran den nye store flatskjermen. Prøvde å følge med i en dokumentar på NRK1 om noen nonner i kloster og gumlet tappert på den første skiven, men smertene tok det meste av oppmerksomheten.

Jeg merket at jeg begynte å bli redd. Smertene var langt fra uutholdelige i seg selv, men når du blir redd, forsterker redselen smertene.

Jeg hadde ikke problemer med å gå, og skrittet opp trappa til annen etasje der kona mi satt ved sin PC og jobbet. Jeg la meg ned på gulvet. Godt å ha henne i nærheten, slippe å være alene. Hun var lett bekymret, men fortsatte å jobbe. Jeg reiste meg og la meg på senga i rommet ved siden av. Etter en stund kom hun inn. Nå begynte jeg å bli redd for alvor, og ville ha lege. Kona mi var først tvilende, men da jeg ikke orket tanken på å ringe selv og begynte å skjelve der jeg lå, tok hun fast grep om telefonrøret.

Hun fortalte om symptomene til legevaktens vanlige mottakstelefon,og ble straks satt over til nødnummeret. Etter kort tid var en ambulanse på vei. Jeg skjønte at jeg hadde blitt tatt alvorlig som et mulig hjertetilfelle, selv om jeg hadde vondt for å tro det selv. Jeg var jo i god form og hadde dagen før syklet alle bakkene opp fra jobben uten å kjenne noe uvanlig.

Jeg gikk ned til sofaen i stua, og la meg der. Bårefolkene skulle få slippe å drasse meg ned trappa fra annen etasje. Merkelig hvordan man hele tiden tenker på å være minst mulig til bry.


Ambulansen kommer


Det regnet og var mørkt, og ambulansebilen rygget fram og tilbake og hadde tydeligvis problemer med å finne det riktige huset. Har de ikke GPS, tenkte jeg, og begynte å få mild panikk. Kom da!

Endelig stod de der, to unge karer i røde og gule arbeidsklær, en røff kontrast til den pyntelige stuen som fortsatt var i nesten perfekt orden etter visning før hussalg for få dager siden.

De var profesjonelt faderlige, og forsikret meg så mange ganger om at alt var under kontroll at jeg for alvor begynte å føle at noe virkelig måtte være galt. Men fortsatt var jeg mest bekymret for at dette var stor ståhei for ingenting.

De festet EKG-elektroder med runde, grønne festeflater til brystet mitt. Jeg framhever farge og fasong fordi jeg i dagene framover skulle få fire-fem forskjellige typer elektroder revet av og satt på etterhvert som jeg ble flyttet fra avdeling til avdeling.

Så ble jeg koblet opp mot et sinnrikt apparat som skulle sende hjerterytmen min trådløst til en ventende kardiolog på sykehuset. Jeg følte en stille morbid fryd over at kardiologen aldri svarte. Fancy teknologi - pøh!

Første forsøk på å sette veneflon gikk også galt. Venen ble punktert, og saltvannet rant utafor. Jeg er en pyse når jeg skal stikkes i blodårene, og vred meg på sofaen. Bli ferdig, da! Den mer erfarne av de to måtte overta, og stakk på ny litt lenger oppe på håndleddet med bedre resultat. Så fikk jeg noe beroligende og smertestillende rett i åra, og en dusj nitroglyserin på tunga. Snart ble de dumpe smertene bak brystbeinet helt borte.

Jeg fikk gå de få metrene i regnet ut til sykebilen, støttet av en av de unge mennene. Jeg trengte ikke støtte. Nå følte jeg meg faktisk helt vanlig, bortsett fra ganske dum, siden jeg trolig hadde utløst falsk alarm og måtte tilbringe noen timer på sykehuset og tære på de offentlige helsebudsjettene bare for å få diagnostisert sure oppstøt.

Kjøreturen i sykebil var egentlig ganske hyggelig. Jeg fikk en slange med surstoff i nesa, og følte meg rødvinsbrisen og fornøyd av det beroligende. Sjåføren brukte ikke blålys, og jeg kikket ut gjennom vinduet for å se hvor langt jeg var kommet. Det var ikke lett å kjenne seg igjen, men etter et kvarters tid svingte vi opp foran mottagelsen på Universitetssykehuset i Akershus - Ahus - og ambulansefolkene foldet ut det sinnrike hjulstativet under båren og trillet meg inn i en slitt korridor der folk i hvitt gikk til og fra mellom folk som satt og lå i gangen.

Natta med Ole Brum

Jeg fikk en seng bak et forheng, og registrerte døsig et ordnet kaos av syke folk og pårørende i stoler og senger omkring meg i de slitte korridorene, i samme helsekø som meg.

Etter en kort stund ble jeg trillet videre inn på et undersøkesesrom med store malerier av Nasse Nøff og Ole Brum på veggene. I min litt omtåkede medikamentrus syntes jeg dette var veldig trivelig, og slo meg helt til ro, selv om det ikke kom noen lege. De hadde nok mye å gjøre, og jeg følte meg ikke nettopp døende, selv om en sykepleier var innom og koblet et nytt sett firkantede elektroder til brystet mitt for å overvåke hjerterytmen.

Jeg lå en times tid i neonflombelysning før det falt meg inn å dra i snora og be noen slukke lyset. Så kom en veldig hyggelig sykepleier med engelsk aksent og sugde to av tre glass ut av åren på venstre arm. Hun måtte stikke på høyre side for å få de siste millilitrene, og jeg fikk min første blå flekk. Det skulle bli flere.

Nå høres det ut som om jeg er misfornøyd med helsevesenets innsats, men det er jeg ikke. Alle var hyggelige og gjorde så godt de kunne. Ingen er perfekt, heller ikke jeg. Hvorfor skulle jeg vente perfekt behandlig fra andre, jeg som hadde dummet meg ut og utsatt den stakkars blodpumpa mi for seine stresstimer foran PCen og vaffelrøre med alt for mye smør og sukker?

Legen kom utpå morgenkvisten og vekket meg. Han var en ung, vennlig mann som beklaget at det hadde tatt så lang tid. Jeg hadde slumret deilig og var i godlune. Tillitsfull som et barn lot jeg ham klemme på meg, måle blodtrykket og lytte med stetoskop.

Legen fortalte at den første blodprøven var negativ for hjerteenzymer, slike stoffer som slippes løs i blodstrømmen etter et infarkt. Jeg begynte å føle meg dum igjen. Men seinere på morgenen skulle det tas en ny blodprøve, og den ville gi det endelige resultat. Jeg forberedte meg på å gå flau ut hovedporten fra sykehuset om noen timer, klar for en forsinket start på arbeidsdagen.

Jeg sovnet igjen, og våknet noen timer seinere. Det var morgen, og legen kom inn igjen. EKG hadde «rusk» på kurvene, og de nye blodprøvene viste forhøyede hjerteenzymer. Nå var det offisielt: Jeg hadde hatt et hjerteinfarkt.

Følelser er rare. Min første reaksjon var en blanding av vantro og lettelse. Vantro, fordi jeg ikke kunne skjønne hvordan dette kunne ramme meg. Jeg hadde jo syklet femten kilometer daglig til og fra jobben opp bratte bakker hele våren uten å merke noe som helst. Lettelse, fordi jeg ikke hadde satt igang et medisinsk hjelpeapparat uten grunn.

Men lettelsen hadde dobbelt bunn, og gav meg kanskje et blikk inn i de bakenforliggende årsakene til infarktet. Nå var jeg nemlig erklært syk, og hadde verdens beste unnskyldning for å avlyse en del jobboppdrag jeg dels motvillig og pliktoppfyllende hadde tatt på meg. Det måtte altså et infarkt til for å stoppe meg fra et alt for hardt arbeidspress!

Overvåket

Tilkoblet og ved godt mot

Nå som jeg offisielt var hjertepasient, ble jeg trillet opp på hjerteovervåkningen. Jeg kom på stue med en eldre dame. Damer og herrer på samme rom? Utenkelig da jeg var sykepleier for tretti år siden.

Dama var i syttiårene, og et sprekt og sprelsk menneske. Hun fikk meg straks i prat, og vi utvekslet diagnoser og prognoser. Damen hadde nettopp tatt en hjerteoperasjon for å fjerne en utposning på hovedpulsåren, og hostet blod.

Sykestuer ligner på militærleire. Pasientene er de menige, fritatt fra ansvar, med beskjed om å gjøre som de hvitkledte offiserene sier. Som i en militærleir møter du mennesker du ellers aldri ville blitt kjent med, og blir ristet sammen i helt spesielle skjebnefellesskap.

Jeg likte dama med en gang. Hun var likefram og åpen i begge ender, prompet høylytt når det var påkrevd og pratet fritt om seg selv, sykdommen og livet sitt. Når hun ble frisk skulle hun ut og fiske ørret, fortalte hun. Mitt infarkt gjorde ikke nevneverdig inntrykk på henne. Det var småsaker, forstod jeg. Det var trøst i damen.

Ledningene fra elektrodene på brystet mitt gikk til en skjerm på veggen bak senga. Når jeg snudde på meg, blinket det gult og pep i en dempet alarm. Men det var bare falske alarmer.

Med jevne mellomrom blåste en blodtrykkmansjett seg opp på venstrearmen sin. Den delte inn døsen min i like lange tidsblokker.

Dette fingerbølet måler oksygeninnholdet i blodet.

Jeg måtte tisse. Jeg trakk i snora og spurte om å bli frakoblet ledningene for å gå på do, men svaret var nei. Pussig. Kvelden før hadde jeg gått ut i sykebilen, og framme på sykehuset hadde jeg gått på do uten at noen hadde reagert på det. Slik er sykehusrutinene: Usynlige brytere blir vippet over, og du får en ny status og nye regler for hva du kan gjøre og ikke gjøre i det paramilitære regimet.

Sykehuslivet ble raskt en tidløs døs av herlig uansvarlighet. Det hørs morbid ut, men jeg hygget meg faktisk med mitt lille infarkt. Den kvelden kom den eldste datteren min med fly fra Tromsø, og familien var samlet rundt senga. Noen sykebesøk er tvungne og beklemte av fortiede motsetninger. Ikke slik for oss. Det var deilig å kunne ta imot omsorgen og merke at praten gikk fritt og åpent om meg og alt annet. Det er i slike øyeblikk et familiefellesskap settes på prøve - og består.

Over til Riksen

Neste formiddag kom ambulansefolkene for å hente meg. Jeg skulle til Rikshospitalet for å gjøre en utblokking. I ambulansen satt en ung kvinne og passet på meg. Jeg følte meg i fin form, og var nysgjerrig på hvordan det var å arbeide i et såpass maskulint miljø. Det viste seg at hun ikke var «en av gutta». Hun var medisinstudent som hadde ambulansepraksis. Jeg burde ha skjønt det, for hun hadde en skjerpet tilstedeværelse som hennes maskuline kolleger manglet.




Fornøyd passasjer i transitt fra Ahus til Riksen


Det høres ut som jeg har imot ambulansesjåfører, og det blir også feil. Men det lar seg nok ikke skjule at rekrutteringsgrunnlaget ikke er helt det samme som for «doktorstudenter». Ambulansefolkene var profesjonelle hjelpeautomater med hår på arma, men manglet fintfølelsen, hardt og brutalt sagt.

Jeg fikk henne til å ta et bilde av meg, der vi kjørte i det kjølige solskinnet nedover motorveien mot Ring 3 og så videre vestover mot Gaustad. På bildet ligger jeg og smiler fårete og ser i taket. En fornøyd mann, ivaretatt av et velsmurt hjelpeapparat.

Møtet med Rikshospitalet var interessant. Kontrasten fra det nedslitte Ahus var stor. Her var nye korridorer med originalkunst på veggene. En sykepleier tok i mot meg. Han utstrålte urban klasse og dyktighet, kommuniserte vittig og elevert og etterlot meg på et enerom med egen TV og vakker utsikt mot jordene rundt Gaustadbekken. I ettertid har jeg tenkt at dette må være som å komme på et overklassesykehus i USA. Men dette var en del av det offentlige norske helsevesenet, reservert for de med spesielle behov, ikke for de med fyldigst bankkonto.

Jeg skrudde på TV´en, konstaterte fornøyd at de hadde BBC World og bestilte en tisseflaske hos roomservice.



Jeg fikk også en porsjon risgrøt med smørøye, sukker, kanel og rød saft, og så litt informasjon av den travle men grundige legen. Jeg skulle gjennomgå en angiografi. Det vil si at et tynt bøyelig rør - et kateter - skulle føres inn i pulsåren på det ene håndleddet, og videre opp mot hjertet. Så skulle det sprøytes inn kontrastvæske, og kirurgen ville se hvilke av kransarteriene i hjertet som var blokkert. Ut fra denne informasjone ville han så bestemme seg for om årene skulle utvides ved å blåse opp en liten ballong og eventuelt sette inn en forsterkning i form av et rør av utvidbar «hønsenetting» - en stent - som ville holde kransarterien åpen. Var infarktet mer alvorlig, kunne det bli aktuelt med en bypassoperasjon, som da jeg var sykepleier krevde en «hjertebro» til sykehus i Storbritannia, men som nå var norsk rutine.

Stenting på samlebånd

Komplikasjoner er hjerneblødning og blodpropp, hadde legen sagt. Men bare i ett av fem tusen tilfelle, hadde hadde han føyd til i døråpningen på veien ut. Noen blir støtt av å få seg forelagt slike barske realiteter. Jeg liker det. Klamme omskrivninger og kruseduller på klarskriften er ikke noe for meg. Likevel begynte jeg å grue meg. Et rør inn i pulsåren? Ville blode sprute? Jeg som vred meg som en orm av en vanlig blodprøve i armen, måtte jeg ligge der med slanger inni pulsåren i lange minutter?

Jeg framla bekymringene mine for sykepleieren, og fikk vite at jeg skulle få beroligende medisin i forkant.

Hvis denne skildringen skulle munne ut i én oppmuntrende konklusjon, må det være: Det er ikke noe å grue for. Moderne medisiner er et mirakel. Straks jeg hadde fått min dose av psykofarmaka i kanylen, var jeg en bold ridder med en kjemisk rustning som vern mot virkelighetens prøvelser.

Jeg ble trillet inn på operasjonssalen, og nå gikk det fort unna. Jeg var i farta på det medisinske samlebåndet. Men det gjorde ikke meg noe, snarere tvert imot. Som lydtekniker i NRK hadde jeg så mange ganger sett at hyllevare fra samlebåndet er mer driftsikker en spesialkonstruert toppteknologi. Da kirurgen stakk inn slangen og etter få sekunder var oppe i hjertet, fulgte jeg happy med på fjernsynsskjermen idet kontrastvæsken ble sprøytet inn og jeg kjente en bølge av kulde spre seg oppover armen. Interessant! Kransarteriene stod fram som grener på en tangklase, pulserende som i undervannstrømmer av mine hjerteslag.

Korte, fyndige kommentarer fra kirurgen beroliget meg. Dette så bra ut, bare en perifer åre var blokkert. En stent ble raskt skutt inn langs kateteret, blås opp ballongen, og der satt den. Ut med kateteret, på med kompressen, og så var jeg ferdig, rusa og glad på vei opp gjennom korridorene og inn i en seksmanns-stue.

Tøff trykkbandasje. Nå var jeg en av gutta!

Dette var et maskulint skjebnefellesskap. Noen skulle inn til utblokking, andre hadde nettopp kommet tilbake, som meg. Bandasjen på håndleddet så tøff ut, med en plastkile som trykket hardt mot stedet der kateteret var blitt ført inn. Vi kom i prat, og jeg hadde det bra. Døste litt innimellom, og ventet på at kompressen skulle fjernes etter 6 timer.

Nå var jeg koblet til et EKG-apparat med en radiosender i en boks jeg kunne stikke i lomma på pasientskjorta. Dermed var jeg ikke låst til senga lenger, og kunne gå fritt fram og tilbake i korridoren innen rekkevidde av mottakerantennene. I den ene enden av korridoren var en balkong for røykere. Jeg gikk ut og dro inn den kjølige vårlufta, stod i de skrå solstrålene over Gaustadjordene og følte fred med meg selv.

Etter 6 timer skulle kompressen fjernes. En «kollega» i nabosenga var uheldig. Da kompressen ble fjernet, stod blodspruten fra pulsåra. Heldigvis var jeg ute da det skjedde, men fikk høre om det etterpå. «Hun var rask», sa kumpanen min i nabosenga om sykepleieren som la på en ny kompress for å stanse blødningen.

Den kvelden fikk jeg besøk både av familien og av sjefen min. Igjen var det deilig å merke fraværet av den beklemte stemningen som omgir enkelte sykehusbesøk. Praten gikk fritt, som om vi skulle sittet på en kafé. Kanskje har også sykehusene endret seg.

Mørket senket seg, og jeg begynte å grue meg til min egen kompress skulle fjernes. Men det gikk bra. Bare en liten dråpe piplet fra hullet på håndleddet. Jeg fikk på en stram tøybandasje isteden, med beskjed om å si fra hvis jeg ble følelsesløs i armen.

Natten kom, og jeg døste av. Jeg våknet av at to karer i ambulansefolkenes røffe uniformer stod over meg. Rikshospitalet hadde i tjuetredje times femtiniende minutt funnet ut at jeg kunne nedgraderes til et lavere omsorgsnivå. Jeg skulle ekspederes tilbake til Ahus, midt på natta.

Jeg fikk kjøre i en av ambulansetjenestens nyeste biler. Det luktet fersk plastikk. Ambulansemannen som satt ved siden av meg lekte seg med intercomen og prøvde å få igang musikkanlegget. Sjåføren lå til venstre på nattøde motorveier, og havnet bak en «lusekjører» som nektet å bytte fil. Vi klistret oss inntil bakstussen på den formastelige. «Bruk fjernlysa på ham», oppfordret min følgesvenn i sidesetet. Hva ville skje med båren min ved en bråbrems?

Angst og skjebner

Omsider var vi tilbake i den nedslitte travelheten i mottakelsen på Ahus. Jeg ble kvittert inn og kjørt tilbake til et tomannsrom på hjerteovervåkningen. Nå havnet jeg sammen med en mann i førtiårene med en sorgmunter framtoning. Neste morgen utvekslet vi sykehistorier, og jeg fortstod at han var mer ille ute enn meg.

Han hadde også vært til utblokking, men med hele sju stenter. Han skulle vært utskrevet, men legene hadde holdt ham tilbake i siste liten på grunn av arytmier, uregelmessige hjerteslag.

Han fortalte om et travelt yrkesliv, arbeidsdager på tretti timer hos krevende kunder, bare avbrutt av korte turer til nærmeste Statoilstasjon og raske glefs i rosinboller eller pølser for å stagge sulten, og så en røyk for å roe nervene. For noen år siden hadde han kjent brystsmertene første gang, men ignorert dem. Det siste infarktet sendte ham på sykehus. Da hadde det forrige ubehandlede infarktet trolig skadet impulsledningen som styrer hjerterytmen.

Nå lå han her. På en stillfarende, selvironisk måte virket det som om han var i ferd med å gi opp. Lot det som skjedde, skje. Gjorde som legene sa, men ventet seg ingenting av framtida.

Psykiske reaksjoner er vanlige etter et infarkt. Jeg fikk min natta etter. Lå i halvmørket og følte meg slapp. Så det store blåmerket på håndleddet etter angiografien. Jeg hadde fått blodfortynnende medikamenter. Tenk om jeg hadde fått en indre blødning? Kanskje hadde det tynne kateteret stukket hull på en utposning på hovedpulsåren som ingen hadde sett? Jeg hadde et blåmerke i baken også. Var det blodet som rant ned og samlet seg i rød sjø inne i min døende kropp? Jeg dro i snora, og hvisket fram mine redsler til en vennlig nattevakt. Hun strøk meg litt over armen, tok blodtrykket mitt og gav meg en salve til å smøre på stikkstedet der det var blått. Jeg sov urolig videre, alene med fantasimonstrene.

Seinere har jeg forstått at den rare, utmattede følelsen av å være blodfattig kom av hjertemedisiner som kalles betablokkere, som jeg nå får fast.

Neste morgen var monstrene borte. Sola skinte utenfor. Det var en vakker, varm vårdag. Jeg fikk enda et nytt sett elektroder på brystet og ble koblet til en radiosender av samme slag som på Rikshospitalet. Jeg kunne gå helt ned til dagligstuen til Øre-nese-halsavdelingen ved siden av hjerteovervåkningen. Ennå var jeg slapp. Trolig var det betablokkerne som med jevne mellomrom sendte meg tilbake ned under dynene på sykehussenga. Det var vidunderlig å la dagen gå uten ansvar og plikter, uten annet program enn måltidene og besøkene av pleiere som tok blodtrykket fra tid til annen.

Neste natt våknet jeg av at romkameraten min hadde problemer. Han lå på gulvet, med en pleier over seg. Alarmen hadde gått. Han hadde en bradycardi. Hjertet hans slo altfor langsomt, bare femten slag i minuttet.

Bradycardien hadde gitt ham kvalme, og han hadde vært på vei mot WC da han falt sammen. Nå fikk han medikamenter. Rutinerte hjelpere samlet seg rundt sengen hans. Jeg snudde meg rundt og sovnet omsider.

Ut i vårsola

Det vakre vårværet fortsatte. Legen kom på visitt og fortalte at jeg skulle slippe å være tilkoblet EKG-overvåkningen mer. Det betød at jeg kunne gå mine første små turer ut av avdelingen. Av med pasientskjorta, på med egne klær.

Etter noen dager på en sykehusavdeling var virkeligheten utenfor som et vårløsning av inntrykk. Jeg gikk med små, forsiktige skritt gjennom resepsjonen, iakttok folkemylderet og de bugnende varehyllene i Narvesenkiosken. Med forferdelse så jeg fete grillpølser og sjokkrosa gelegodteri på vei mot gapende munner. Hvordan kunne de? Skjønte de ikke at dette var hjertegift, og at et sted der framme ventet sykehussenga, kanylen og EKG-elektrodene? I et lite telt utenfor stod sykehuspersonale og røykte. Hadde de ikke sett nok hjertestanser til å stumpe sin siste sneip?

Jeg gikk videre nedover en sykkelsti, ut i det varme vårlandskapet. Trakk inn det fuktige, milde vinddraget som rusket i hviveisene ved bekkefaret. Hevet mobiltelefonen og tok et bilde av meg selv. Blek, men forventningsfull.



Jeg våget en ny og lengre tur. Da kjente jeg at kreftene ennå ikke strakk helt til. Ville jeg svime av? Vel framme ved et leskur måtte jeg raskt sette meg ned og late som om jeg ventet på bussen. Var det sånn det føltes, å bli gammel og se livet gå forbi? Jeg kjente kreftene vende tilbake, reiste meg og gikk forsiktig tilbake til sykehuset, tok heisen opp til hjerteovervåkningen og fant den vidunderlige senga mi ved vinduet. Et lite pust av resten av mitt liv - og døden - hadde streifet meg den vakre vårkvelden.

Så kom dagen da jeg skulle hjem. Med resepter og informasjonsmateriell tok jeg avskjed med de slitte, men vennlige sykehuskorridorene og de hjelpsomme pleierne. Kona mi hentet meg i bilen, og vi kjørte med åpne vinduer i sommervarmen. Turen gikk via apoteket for å kjøpe nye medisiner. Skulle jeg virkelig fortsette å ta alle disse pillene resten av livet? Jeg som alltid hadde vært så frisk og fri?

Vi dro innom Vinmonopolet også, og kjøpte en rødvin. En av informasjonsbrosjyrene mer enn antydet at et glass om dagen var bra for hjertet. Den kvelden satt vi ute og snakket om framtida og alt som hadde skjedd. Resten av livet mitt var i ferd med å ta form.

Mitt nye liv

Jeg var fortsatt sykmeld, og brukte dagene på å pleie meg selv. Ikke ved å ligge i senga, men ved å dra ut på sykkelturer. Informasjonbrosjyrene hadde bedt meg være forsiktig de første ukene. Derfor gikk jeg av sykkelen i oppoverbakkene og tok pauser.


Takknemlig mann på kveldstur


I det strålende forsommerværet oppdaget jeg verden på nytt. Disse ensomme sykkelturene kommer til å bli gode minner, et slags veiskille mellom tidligere hektiske maratonritt med krappe svinger fra ekstrajobb til ekstrajobb, og ut i et roligere landskap der jeg har tid til å stanse og se meg omkring.

Hjerteinfarktet har gitt meg en gyllen anledning til å si kategorisk nei til alle fristende og smigrende oppdrag. Fra nå av har jeg bare en fast jobb, og ellers bare søt, gyllen fritid så langt øyet kan se. Men sødmen skjuler en bitter bismak.

For samtidig har jeg smakt snerten av dødens pisk, og må bøye meg i resignert lydighet for livets lov. Overmotet som innbilte meg at jeg kunne leve like sterkt og intenst som i en evig ungdom, har blitt kuet til ydmyk takknemlighet over at jeg fortsatt kan trekke inn luktene, lydene og fargene og være en del av en stille sommerkveld.

Jeg har begynt på den lange reisen ut i resten av livet mitt. Det vil helt sikkert bli en reise med sol og regn. Jeg vil ennå oppleve mange frodige seinsommerkvelder med sol som får kinnene til å blusse, men reisen går mot høstens kalde vinder. Og ved reisens slutt venter livets vinter, den visne bårebuketten ved en gjenkastet grav.

En viktig del av det nye livet er et nytt kosthold. Tidligere har jeg vært en søtmoms som kunne legge innpå ti pannekaker med sukker på i styrten uten å bli tykk. Men fettet hadde lagt seg andre steder og har gitt meg en alvorlig advarsel.

Til min overraskelse har jeg oppdaget at farvel til sukker og søtsaker også betyr goddag til andre smaksopplevelser. Jeg kan tygge i meg smaken av godt grovbrød med sild, eller en fiskekake, og kjenne all smaken. Eller jeg kan sitte i gresset med sykkelen ved siden av meg og kjenne et stort jordbær kryste ut sin saftige sødme mellom tennene. Og jeg drikker skummet melk og syntes den er fyldig som fløte.

Sykkelturene holder liv i meg. Her utsikt mot Maridalsvannet og Mellomkollen.

Bivirkninger

Men medisinene gjør meg ikke glad. De blodfortynnende pillene gir meg blå flekker. De første dagene ble den blå flekken rundt innstikkshullet for angiografien på håndleddet større og større. Jeg ble engstelig, og ringte legevakten. En vennlig lege beroliget meg: Blå flekker var vanlige.

Jeg tror det er viktig at helsevesenet tar seg tid til slike små godprater med oss nybehandlede infarktpasienter. Plutselig kan små kinaputter av engstelse smelle i fjeset på oss, og da er det viktig med en kyndig, vennlig stemme som klarner røyken og gir oss gangsynet og roen tilbake.

Betablokkerne er fortsatt en plage. Jeg merker godt hvordan de virker. Hjertet slår roligere og sterkere, og blodtrykket blir lavere. Men når jeg legger meg ned og gjør ingenting, synker jeg til bunns i en slags mild kjemisk depresjon. Der kan jeg bli liggende. Søvnen kommer nesten som en besvimelse, og jeg blir kraftløs og viljeløs.

Når jeg reiser meg, svartner det ofte for øynene. Når jeg skal ut og sykle, må jeg varme opp grundig. Det er som om et stort, tregt svinghjul er koblet inn mellom meg og kroppen min.

Må jeg fortsette med betablokkere resten av livet? Fastlegen min sier så, og forklarte hvordan betablokkerne forhindrer arytmier på grunn av det skadede hjertevevet etter infarkt. Disse arytmiene kan i verste fall bli hjerteflimmer, og da er jeg død etter noen minutter hvis jeg ikke får hjelp.

Fastlegen min anbefalte meg også å alltid ha med meg mobiltelefon. Han utdypet ikke hvorfor, men det var underforstått av oss begge.

Kan jeg plutselig falle om, når som helst? Skal jeg kanskje ikke tråkke på så jeg hiver etter pusten i oppoverbakkene likevel? Svaret er trolig: Tråkk på, for det er farlig å leve - uansett.

Jeg kan få hjerteflimmer - eller ski i grusen og skalle hodet i en stein. En bil kan kjøre over meg i morgen. Eller jeg kan leve til jeg blir over nitti. Livet er fullt av risiko. Det eneste jeg kan gjøre i årene framover, er å veie risiko mot vinning, og så la det stå til i tillit til livet - eller overgivelse i døden.


Tilbake til livet


Hverdagen etter hjerteinfarktet har begynt.

Jeg har gått et par ganger på ”hjerteskolen” som sykehuset arrangerer for infarktpasienter, men har sluttet. Syklingen til og fra sykehuset gav mer mosjon enn treningen som fysioterapeuten la opp til, og de andre pasientene var stort sett i mye dårligere form enn meg og arbeidsuføre mange av dem.

Hva hadde jeg i det selskapet å gjøre? Jeg er tilbake i full jobb, har gått ned sju kilo til nedre del av normalvekten, sykler lange turer i skogen etter jobben og føler meg frisk. Jeg ser bedre ut enn før også, sier de som kjenner meg.

Bivirkningene av medisinene er også i ferd med å forta seg. Ennå kan det svartne når jeg reiser meg brått, og jeg må varme opp noen minutter før jeg kan trå til for fullt i oppoverbakkene på sykkelturene, men jeg faller ikke så lett inn i betablokkerdøsen som før.



Sykkelveien mot Sander gård. En av favorittturene mine.

Noen ganger tenker jeg at det er medisinene som gjør at jeg føler meg meg syk nå. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg vært akkurat som før, kanskje bedre.

Noen ganger føles hele hjerteinfarktet surrealistisk. Ett kvarters moderat smerte før ambulansefolkene kom, og ellers ingen ting, bortsett fra alt oppstyret i form av elektroder og inngrep.

Kan så lite bety så mye? Å falle på sykkel og skrubbe seg opp mer mye vondere. Dette lille kvarteret gjorde meg til en merket mann, satte meg på en livslang, livsbregrensende medisinering, stengte for deler av livsutfoldelsen min, blant annet muligheten til å fly småfly.

Er det slik at skolemedisinen stempler folk? Har jeg ufortjent fått dødsstempelet i min panne? Er jeg blitt grovsortert ut av de friskes rekker av et regelverk og et medisinsk byråkrati som tenker i svarthvitt, som ikke har blikk og språk for nyanser?

Dessuten: Finnes det ikke tusenvis av såkalt ”friske” mennesker der ute som går med innsnevrede blodårer i både hjerte og hjerne, folk i yrker kritiske for andres sikkerhet, folk som når som helst kan falle overende med langt alvorligere symptomer enn meg, kanskje dø momentant?

En overvektig, røykende bussjåfør eller fergekaptein kan stå midt i yrkeslivet, mens jeg må finne meg i å leve med begrensninger. Jeg blir behandlet på nøyaktig samme måte som en av de pesende, overvektige mennene med lilla legger som jeg møtte på ”hjerteskolen”.

At jeg er slank, sprek og i full aktivitet i et krevende og kreativt yrke betyr ingenting. At infarktet var lite og ikke gikk gjennom hjerteveggen, at ultralyd av hjertet ikke viser noen forandringer og at jeg kan trå på i de bratteste oppoverbakker i Marka uten å kjenne antydning til brystsmerte, betyr ingenting.

Egentlig betyr vel egentlig ikke jeg noen verdens ting i det hele tatt. Det som betyr noe er det grovmaskede nettet i det medisinske byråkratiets sorteringsmaskin.

Slik tenker jeg, og ser opp mot himmelen der klubbkamerater i flyklubben fortsatt kan sitte bak spakene mens jeg er satt på bakken på grunn av ett kvarters moderat smerte under brystbenet.

Hadde det vært bedre å bite tennene sammen den vårkvelden og vente til smertene gikk over? Det ville vært et sjansespill. Kanskje ville infarktet uansett vært så lite at det aldri seinere ville blitt oppdaget. Kanskje ikke. Kanskje ville brystsmertene vært min hemmelige lille advarsel om at livet måtte legges om. Kanskje ville jeg levd et godt liv til jeg ble nitti. Kanskje ikke.

Kanskje skal jeg bruke mine erfaringer til å rette søkelyset mot byråkratiet som stempler og grovsorterer mennesker i alle livets forhold. Kanskje har jeg lært noe som kan brukes i møtet med mennesker, eller i møtet med samfunnet gjennom politikken og journalistikken.

Selv ett kvarters moderate brystsmerter kan komme til nytte, hvis de brukes på den riktige måten

3 kommentarer:

Vicko sa...

Hei

Har nylig (midten av september-08) opplevd mye av det du skriver om og kjenner meg veldig mye igjen. Fikk infarkt etter en fotballtrening, og går nå på mange medisiner. Har fått lagt inn stent, og heldigvis viste ultralydundersøkelsen små skader på hjertet. Venter nå på arbeids-EKG, som skal skje om et par uker. Er selvfølgelig blitt nødt til å legge om livet når det gjelder kosthold og stress, men må innrømme at det finnes MANGE fristelser som man bare må si nei til. Men man må bare ta seg tid til sin familie og sine venner. Har selv to små døtre og ei utrolig hjelpsom/streng kone samt stor støtte fra nær familie. Utrolig kjipt med "alt" vi må så nei til fra nå av, men når jeg ser på de jeg har rundt meg, så blir valget heldigvis litt lettere. Ønsker deg og din kone meget lykke til videre i livet. Og husk at den medisinske forskningen går meget fort for tiden og om 5-10 år så finnes det kanskje noe enda mer lurt enn det vi får i oss nå om dagen. Jeg gir iallfall ikke opp håpet ;-)

Mvh

En 32 år gammel norsk-inder ved navn Vikram Gupta

lilleprinsen sa...

Fornøyelig lesning;) Har akkurat blitt utskrevet fra Bærum sykehus etter samme opplevelse, men med trombose som heldigvis ikke gjorde stor skade på hjertet - da jeg tok dispril mens jeg var hjemme:) Deilig å se at du har satt ord på alle faser og følelser, det er en tøff opplevelse som jeg sikkert vil bruke lang tid på å legge bak meg!
Hilsen Rita

Signe Karin sa...

Takk for en sterk skildring, Arnfinn! Du skriver poetisk og vakkert om en stor og rystende, men hverdagslig opplevelse. Gleden ved sykkelturene dine kan jeg lett dele. Og jeg håper du ser st det ligner litt på å fly?
Mvh signe